Om meg

Vanskelige tider - personlige ting.

.

Hei dere..
Jeg har konkludert med at jeg tjener mest p vre rlig og pen.
Har skjelden ftt s mye sttte som jeg har ftt den siste tiden, og gudene vet jeg trenger det.

2012 kommer hyt p listen over vanskelige r. Det skjedde veldig mye. Sluttet p skolen, flyttet/rmte fra Lillehammer til Oslo for prve lykken der, mtte fine folk som jeg aldri vil glemme, mtte veggen og tilslutt flyttet jeg hjem. Og jeg er gaanske sikker p at 2013 heller ikke blir et lett r for meg.

Men n er det alts blitt snn at jeg velger slutte rmme fra mine problemer og jeg er n dratt hjem/nordover til Vesterlen for ta vare p meg selv.
Vet at det kommer til bli tft, men jeg satser p at det ordner seg til slutt, p et vis.

Det verste for meg er at jeg ikke egentlig kjenner noen her hjemme og dermed blir jeg heller bare hjemme med mamma og pappa. Stenger meg inne, istedet for g ut og mte verden, og lre om byen "min"(og menneskene i den) p nytt. Jeg er livredd.

Jeg sliter med mye. Selvtilliten og selvflelsen min er VELDIG lav/drlig, og jeg fler meg lite verdt som menneske og at jeg ikke er bra nok. Jeg har det ikke noe bra med meg selv, de negative tankene sniker seg inn uansett hva jeg gjr eller hvor jeg er. Bare mte/se noen fra ungdomsskolen er tft og jeg fler meg liten. Har mest lyst forsvinne ned i bakken. Vet med min fornuft at de ikke kommer til gjre meg noe n. At de 99% sikkert er forandret og nye personer, men det hindrer ikke frykten min i fylle hodet mitt med skumle tanker."Hva om.. " "tenk om de kjenner meg igjen..." men nesten enda verre er "tenk om de IKKE kjenner meg igjen, har de glemt hva de gjorde mot meg?"
Jeg kjenner ikke jenta jeg ser i speilet, det kan ikke vre meg. Hun er jo ikke stygg, slik jeg (tror jeg) er. Jeg stoler ikke p mine egne tanker og jeg stoler lite p det andre forteller meg. Det er bare blitt snn, er vel en forsvarsmekanisme..antar jeg.

Som dere kanksje skjnner er det myyye kaos i hodet mitt. Jeg trenger hjelp til finne frem n.

Dessuten har jeg bestemt meg for prve kutte ut de menneskene i livet mitt som ikke gjr meg godt, og jeg er p mange mter p god vei, har ryddet i vennelisten p facebook blandt annet. Men dette er ogs vanskelig.
Senest her i gr kveld fant jeg ut at eksen min(som jeg forvrig ikke har flelser for lengre) var blitt sammen med den eneste andre som dukket opp p min bursdag. JEG introduserte dem, og jeg kan ikke tilgi meg selv for det. Men sklart, objektivt sett er jeg glad for at to jeg kjenner fant hverandre, men sett fra mitt ststed, ikke gy. Igjen flte jeg meg totalt alene og at ingen egentlig vil ha meg(selv om jeg VET at mange bryr seg om meg og er glade i meg).

Jeg er redd. Livredd. Og det eneste jeg kan gjre er fortsette puste og ske hjelp (og det holder jeg p med).
De som vil leser nok dette, men jeg er konstant redd for vre en plage, vre i veien eller bry noen.. s beklager for det.

Jeg skriver ikke dette for klage eller fordi jeg vil at dere skal synes synd p meg. Jeg skriver dette for at folk skal forst hvordan det kan vre ha problemer og fordi jeg er dritt lei av at alt skal fremstilles s (jvlig) perfekt..

hits