Siden sist.

Siden sist dere hørte fra meg har det både skjedd lite og mye. 
Jeg har begynt i terapi hos Voksenpsykriatisk poliklinikk (VOP) og føler jeg det går veien.
Jeg tar ett steg og en uke av gangen.  Men noen ganger føles det fremdeles som om jeg står helt stille. 

Bare det å være her hjemme, hvor alle minnene er, er vanskelig.
Og tanker som "om jeg bare kunne dra dit eller dit, DA ville ting nok gå bedre" men jeg har prøvd det og det endte ikke så bra. 

Synes det er veldig vanskelig å komme i kontakt med folk, spesielt de som er på min alder.
"begynn å jobb, meld deg inn i en forening eller noe" sier de fleste når jeg spør,
men her jeg bor er det svært lite som skjer.. 
Dessuten tør jeg ikke enda dra så mange steder alene.
Nå jobber jeg litt hos pappan min som driver en jakt og fiske foretning 
Men jeg skal begynne å trene, så kanskje jeg møter noen der.. 
Har vært å kjøpt nye joggesko og treningsbukse i dag.

Nå om dagene er det veldig mye jeg FØLER  er feil med både meg og livet mitt.
Jeg ser feil ut, jeg er ikke pen nok, feil hårfarge, stygge øyenbryn.
Jeg kler meg ikke bra nok..
Tror alle disse tankene kommer sammen med at jeg ikke føler at jeg passer inn noe sted.
Jeg får veldig lite bekreftelser og klarer ikke se meg selv slik jeg er.
Skikkelig identitetskrise.. I know..
Jeg vet ikke helt lengre hvem jeg er. 

Eller hvem/hva jeg vil være...

 

Jeg velger å dele tankene mine for å kanskje nå ut til noen som skjønner
og fordi jeg vet de er der.
Men også fordi det kanskje finnes noen som finner bloggen min og sliter med det samme
og ser at de heller ikke er alene.  

 

 

Men nok nå, dere begynner sikkert å bli dritt lei av å lese om hvordan jeg har det.. 

3 kommentarer

pyrodam

03.03.2013 kl.01:45

Jeg synes det er helt grei lesing. Tenkte jeg Skulle dele litt av mine opplevelser med vanskelig situasjon. Jeg synes det er umulig å bli kjent med nye på min alder."alle" har liksom sine venner, sine gruppe og sin kjæreste og går i sin egen boble. Når ikke inn. Men jeg vet jeg synes det er vanskelig å slippe noen inn på meg også uten å være sikker på hvorfor. Kanskje Veldig redd fot å bli dømt og rettet på. Men nå er jeg ikke så glad i mainstream musikk, fest og klær osv.. i perioder Hvis jeg er for mye alene og prøver å passe inn andre steder for selskaps skyld så mister jeg meg selv og blir forvirret over hvem jeg er. Men det er fordi jeg ikke klarer å identifisere meg med jevnaldere. Jeg har alltid pleide å ha venner som enten er eldre eller yngre. Som om jeg både er gammel eller Veldig ung til sins. Til slutt flyttet jeg hjem, tok kontakt med gamle venner, men får ikke nye liksom.

Kristine

03.03.2013 kl.10:35

pyrodam: det hørtes bare alt for kjent ut. Fant tidlig ut at jeg ikke var som de fleste andre her og det er så utrolig vanskelig å finne nye venner. Jeg kjenner i utgangspunktet få her jeg bor og da blir det likom enda verre. MÅ på en måte like og gjøre det alle de andre gjør for å blir kjent med nye. Men som du sier så mister jeg også litt av meg selv når jeg prøver.

03.03.2013 kl.23:42

yeah, jeg får liksom venner igjennom nettet, reiser langt for å treffe venner i blant, også har jeg ei god venninne i Bergen etter jeg studerte der, men det funker jo ikke i hverdagen, da alle bor så spredt halve Norge unna. Er heldig med dem jeg har, men føler meg også stengt etter som jeg ikke møter nye og folk jeg kjenner reiser bort på skoler og jobb andre steder. i landet. Det er tar på og er tungt å ikke ha en nettverk i hverdagen. Er også vokst opp slik, da jeg bodde på landet, og jeg ikke likte de fleste i dalen pga andre interesser og det aldri var noe å finne på der. Har dessverre ikke noen gode råd.

Skriv en ny kommentar



Reklamerer du for bloggen din, garanterer jeg at din blogg ikke blir besøkt av meg!

hits